Bør det være moralske grenser for hvordan staten skaffer seg inntekter? Eller er alle former for hykleri og svindel tillatt?
Han har et bredt interessefelt og med spesiell pasjon for mat, informasjonsteknologi, design, musikk og film. For 13 år siden traff jeg en australier som het Nick. Vi møttes på et hotell i Jounieh, en vakker småby i den overveiende kristne delen av Libanon nord for Beirut.
Nick var i Libanon på grunn av en kvinne. Det angår ikke historien, men det forklarer at det han stort sett gjorde der, var å sitte og vente. Han hadde oppfattet at jeg spilte sjakk. Vi var omtrent jevngode, så partiene våre var spennende. Men etter en stund ble det slitsomt; så snart vi var ferdige med et parti, foreslo Nick et nytt.
Etter hvert fikk jeg vite at han var spillavhengig. I Australia hadde han spilt bort lønnen sin, leiligheten sin og til slutt ekteskapet. Eks-kona hadde tatt opp lån for å dekke berget av ubetalte regninger, og Nick hadde «lånt» av disse pengene for å prøve å dekke inn underskuddet ved spillebordet. Han tapte igjen. Siden hadde han vært til behandling hos psykolog og følte seg noenlunde kurert. Som hans sjakkpartner kunne jeg bare si: kanskje det.
Mens vi satt der på terrassen og spilte, med Middelhavets dønninger som sjakklokke, hadde vi et symbolsk vitne. En etterdag pekte Nick det ut. På knausen med fabelaktig utsikt over Jounieh ligger Casino de Liban. Det var der seksti- og syttiåras oljesheiker satte enorme formuer på spill hver eneste kveld. Kasinoet ble stengt i 1975, da borgerkrigen gjorde det utrygt å ferdes i området. Det ble gjenåpnet i 1996 og er fortsatt det største i Midtøsten, med 57 spillebord og 365 enarmede banditter.
Jeg skal ikke hykle. Jeg liker grønn filt, blackjack-bord og snurrende ruletthjul. Jeg er heller ikke fremmed for å hive penger på en enarmet banditt; et barndomsminne om en for meg ufattelig jackpot i København setter gjerne i gang en Pavlov-reaksjon ved synet av slike.
Men ikke i matbutikken. Hva i helvete gjør de der?
Statens monopol på spilleautomater gjennom Norsk Tipping, som skal behandles i EFTA-domstolen til neste år, ble innført med løfter om at automatene skulle forsvinne fra dagligvarebutikker og kjøpesentre. Det har ikke skjedd. De står der ennå.
Som grunnleggende liberal mener jeg at det er like galt å forby pengespill som å forby toppløs servering. Men dersom mitt lokale RIMI hadde innført toppløse kassadamer, ville jeg (i likhet med andre) blitt forarget. Vil man se toppløse kvinner, får man oppsøke klubber som spesialiserer seg på slikt, hvor man f.eks. håndhever en aldersgrense. Jeg kan ikke forstå annet enn at det samme burde gjelde pengespill. Men i Norge er situasjonen den motsatte: Pengespillene er overalt, unntatt på steder hvor man er nødt til å oppsøke dem aktivt. Kasinodrift er forbudt.
Nå i helgen utbetales trygd til flere hundre tusen nordmenn. Vi vet godt at store deler av dette går rett i spilleautomatene. Det er påvist at strøk med mange trygdede har flest automater; de som har penger foretrekker f.eks. å gamble på Børsen. For en måned siden fortalte Aftenposten om en eldre dame som på en dag hadde satt sprett på hele pensjonen på Linderud-senteret i Oslo, 9000 kroner. Hun sto og gråt, selv om pengene sikkert går til en god sak. Selv Arbeiderpartiets lokallag kan ha fått en slump.
9000 kroner høres mye ut, men er ironisk nok ganske nøyaktig det beløpet hver nordmann bruker på regulerte pengespill i året, totalt 41.7 milliarder i 2005. Spilleautomatene alene sto for en omsetning på 27.1 milliarder. Skal vi tro på at så mye som 70.000 nordmenn er spillavhengige, ligger det mye ulykke i disse tallene. De får f.eks. narkotikaproblemet i Norge til å fremstå som bagatellmessig.
Men tilbake til kasinodrift: Hvorfor ble dette forbudt? Man må bare forestille seg en allianse mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket (som i alkoholsaken for 100 år siden), og at denne alliansen argumenterte med at organisert pengespill lopper vanlige folk for sine surt ervervede penger, skaper avhengighet og elendighet, og dessuten er syndig. Så la oss forby det. Eller var parolen «la oss monopolisere det»?
Casino de Liban, som jeg nevnte innledningsvis, ble i all hovedsak startet for at libanesisk mafia skulle plyndre de rike. Hvorfor er dette umoralsk, når det samtidig lar seg forsvare at staten eier spilleautomater for å plyndre de fattige? Er det offeret eller mottakeren som er problemet her?
Og det er verre enn som så. Går jeg til et spillekasino, setter meg ved rulettbordet og setter en månedslønn på rødt, har jeg en ganske fair mulighet til å doble innsatsen. En heldig og forsiktig spiller kan vinne mye på kort sikt (på lang sikt vinner banken alltid). I statsregulerte pengespill er det imidlertid aldri så gode odds. Spilleautomaten som er utplassert i din dagligvarehandel gir lavere odds og utbetalinger enn den gjør f.eks. på danskebåten. (Prøver man å regne ut odds for å vinne i Lotto, er det ubegripelig at noen i det hele tatt gidder.) Det ligger politiske motiver også bak dette; dårlige odds og lave utbetalinger skal gjøre spillene «mindre attraktive» og spillerne «mindre hekta». Eller skal man bare loppe dem fortere? De er jo så ressurssvake og dumme uansett.
Men folk kan jo bare la være å spille? Selvsagt kan de det, og for virkelig å hjelpe dem på traven skal staten nå bruke en knøttliten del av inntektene sine på en «holdningskampanje» for å forebygge spillavhengighet. I samme slengen truer kulturminister Trond Giske med å totalforby spilleautomater dersom staten skulle tape i EFTA. Her lukter det hykleri helt til himmels.
Statskontrollerte pengespill er den nye tobakken et nytt ledd i komplottet for å rane de fattigste og gi pengene til staten, som ifølge regjeringserklæringen skal benytte dem til å «utrydde fattigdommen» og «utjevne forskjellene i samfunnet». Unnskyld om jeg ler.Jeg skal ikke hykle. Jeg liker grønn filt, blackjack-bord og snurrende ruletthjul. Statskontrollerte pengespill er den nye tobakken et nytt ledd i komplottet for å rane de fattigste og gi pengene til staten